Smaken av saltvann i fjeset, lyden av skroget som hamrer mot bølgene, og et uendelig mørke i alle retninger. Midt ute på Nordsjøen, et sted mellom det glade Sørlandet og det skotske høylandet, føler du deg uendelig liten. Vi har akkurat lagt bak oss 3 dager og 11 timer til sjøs, og i det tåken lettet og de grønne åsene åpenbarte seg, visste vi én ting sikkert: Denne turen glemmer vi aldri.
Hvilestilling på kryss
Et gunstig værvindu fikk oss til å kaste loss fra Kristiansand på mandag og gå rett for Skottland derfra. Det var sendt ut kulingvarsel på Sørvestlandet for tirsdag og vi satte derfor nesa ut i havet for å unngå det verste vindværet samtidig som vi kunne seile godt på vinden vi kom til å få. For å komme oss ut fra kysten i riktig kurs ble det motor igjennom den første natta. Når morgenen kom fikk vi etter hvert seilbar vind i riktig retning. Vinden økte på videre utover dagen, som meldt, til liten kuling.
Vi følte oss friske og raske i starten, men ettersom timene gikk og sjøen økte, så orket vi ikke å gjøre mye annet enn å sitte oppe i cockpit og stirre hardt på horisonten. Bare det å komme seg ned på toalettet var noe man ble sittende å grue seg til i et par timer fra behovet hadde meldt seg, og da man kom opp igjen følte man seg rimelig grønn. Heldigvis hadde vi gjort klare noen måltider på forhånd så det var bare å hente opp matboksene, men det ble ikke mye næring den første dagen. Det var lenge siden vi hadde vært ute i noe særlig sjø og sjøbeina var rett og slett ute av trening.
Sjøen bygde seg etter hvert opp til 3 meter høye bølger som til tider var veldig rotete. Vi banket i mot bølgene og vi fikk noen gode sjøer skylt over oss i cockpit. Når været står på og man føler seg så uggen, så er det ikke til å unngå at man lurer på om man burde ha valgt seg en annen hobby. Hva er gøy med å klamre seg fast, være sjøsyk og engstelig? For engstelsen og tankene melder seg. Når kontakten med land er borte og man ikke lenger har nett og muligheten til å sjekke værmeldingene. Stemte den siste værmeldinga? Kunne det være at kulingen ville komme lenger ut i havet, eller kunne det være at det kom til å blåse opp når vi var over på den andre siden? Østkysten av Skottland er kjent for å være værutsatt og det er ingen skjærgård å gjemme seg bak. I tillegg er det få av havnene som kan anløpes med seilbåt, mange av de kan kun anløpes ved høyvann og ihvertfall ikke hvis det er mye sjø utpå.
Sjøkøye på gulvet når vi seiler på kryss
Oljeplattformer i horisonten
Utover kvelden på tirsdag begynte vinden å løye og vi gikk mot en roligere natt. På nettene testet vi både å kjøre vakter på 3 og 4 timer. Vi landet på at det er behagelig å kunne hvile i 4 timer, man vaktene på 4 timer er lange og ensomme. Vi endte til slutt med en vakt på 3 timer hver i de mørkeste timene, så fikk begge 4 timer hver når det var begynt å lysne.
I de mørke nattetimene ut i den andre natta var vi kommet godt ut i oljefeltet. Plutselig lyste gigantiske stålkonstruksjoner opp horisonten som fremmede stjerner. Vi var ikke så alene allikevel.
Onsdag morgen var det slutt på den seilbare vinden og vi tok ned seil og startet motoren. Utpå dag la sjøen seg blikk og solen tittet fram. Det ble faktisk så varmt at vi måtte skrelle av noen lag med ull og kaste lua. Hele turen hadde vi hatt følge av havhester og havsuler, og da det ble vindstille slo de seg ned i sjøen rundt oss. Det tittet også opp en nysgjerrig sel i kjølvannet vårt som lurte på hvem som forstyrret freden.
Vindmessig kunne vi ha seilt skarpere på vinden enn vi gjorde. Men sjøen gjorde det så ubehagelig at vi i stedet valgte å gå litt lenger sør i retning Edinburgh. Vi vurderte det til at vi måtte bruke den vinden vi hadde på å komme oss så langt over Nordsjøen som mulig, for vinden skulle løye helt innen vi kom over til Skottland. Så fikk vi heller endre kursen nordover i riktig retning når vi startet opp motoren.
Natt til torsdag kunne vi endelig se lys fra Aberdeen i horisonten. Da det begynte å lysne mot dag kom tåka sigende og de grønne åsene som vi så vidt hadde fått et glimt av, ble borte. Vi gikk noen timer i tykk tåke før sola stod opp og etter hvert fikk nok makt til å brenne vekk grålyset.
Utover morgenen fortsatte vi mot kysten og Rattray head og videre inn i Moray Firth. Selv om vi nå så land så var det fortsatt 88 nautisk mil igjen inn til Inverness. Det er nesten like langt som fra Tønsberg til Skagen. Utpå dag ble det seilbar vind igjen og vi heiste på nytt seil, selv om vinden kom rett i mot. Vi prøvde oss noen timer på kryss innover fjorden, men vi innså etter hvert at vi ikke ville komme fram den dagen heller hvis vi skulle fortsette på kryss. Dessuten hadde vi tidevann vi måtte ta hensyn til. Inn mot Inverness blir det brått mye grunnere og man skal passere et par smale sund som gjør at tidevannet kan få en fart opp mot 4 knop enten med eller mot oss. Vi var heldige med timingen og kom inn mot sundene et par timer før høyvann og hadde strømmen med oss innover.
Chanonry Point
Endelig inne i Inverness Firth, etter det som føltes som en evighet innover den første fjorden, kom vi omsider tettere på land og kunne ta de irrgrønne åsene, de steile klippene og den sjarmerende bebyggelsen i betraktning. Det er fascinerende hvor grønt og frodig det kan være i de bratte åsene. Vi slapp ankeret på 10 meters dyp med godt feste i søle, like utenfor første sluse i Caledoniakanalen. Det var en fantastisk følelse å endelig lande, samtidig som vi ikke hadde fått kløe etter å gå i land enda. Båten føles stor nok og vi kommer til å klare oss bra i mange dager ombord.
Neste dag fikk vi fort opp farten etter første samtale med sluseverten som gjerne kunne slippe oss igjennom slusa med én gang. Vi kastet oss rund, fikk opp ankeret, og gjorde klar liner og fendre på styrbord side. Det ble nesten ikke tid til å grue seg eller overtenke prosessen. Vi hadde tross alt aldri gått i en sluse før. Det var en time etter høyvann og vannet hadde allerede begynt å renne ut av fjorden og man kunne merke strømmen godt. Strømmen gikk på tvers av inngangen til slusa, så det var bare å gi godt med gass for å ikke ha for mye avdrift inn mot den trange inngangen. Så fort vi var i le bak moloen roet alt seg ned og vi kunne legge oss pent og pyntelig til i livets første sluse.
Til nå har slusingen gjennom de to første slusene gått som en drøm. Gutta har gjort en strålende jobb med å håndtere liner og fendre og vi har kommunisert godt. Vi har løftet oss noen meter opp fra havnivå og ligger nå i den første marinaen, Seaport Marina i Inverness. Herfra er det en liten gåtur til sentrum.
Njål klar for første sluse
Gatene i Inverness
Vi tok første stopp på båtutstyrsbutikken for å supplere litt. De hadde ikke alt vi var på jakt etter, og dette hadde en av kundene i butikken oppfattet. På utsiden av butikken tok han kontakt og tipset om en annen butikk vi kunne sjekke. Fem minutter senere, mens vi gikk langs veien i retning neste sjappe, stoppet en bil ved siden av oss. Det var samme mannen. Han kunne tilby oss skyss igjennom byen til butikken. Vi takket ja, litt perplekse over gjestfriheten, og påpekte at dette ikke normalt ville hendt i Norge. Han innrømte at det ikke var noe han vanligvis ville gjort heller, og at han sikkert ville få kjeft av kona hvis han fortalte at han hadde plukket opp fremmede folk på gata.
Vi fant ikke det vi lette etter i neste butikk heller, men vi fikk et hyggelig møte med en vennlig skotte og en påminnelse om hvorfor vi gadd å kjempe oss gjennom tre meter høye bølger og sjøsyke.
En blindpassasjer som var sliten i vinden
Soloppgang langs kysten av Skottland
Legg til kommentar
Kommentarer
Kjære alle tre ♥️ For en overfart og kunnskap dere allerede har 💪 Veldig morro å lese, dere beskriver så godt 😎 Opplevelsene vil stå i kø, ta vare ♥️ klem fra Heidi
Så morsomt å lese, men litt av en overfart, 3 meter bølger, men Nordsjøen kan jo absolutt by på litt vær.
Veldig morro å følge dere, god reise videre ⛵️💦
Så gøy å følge dere på ferden! Imponert! Litt av noen opplevelser allerede❤️😎
❤️❤️❤️
Lykke til videre på ferden⛵
Gleder meg til å følge dere på denne turen, dere er tøffe som tør å følge drømmen deres om denne opplevelsen.👍
Hei, så godt skrevet - starten på årets mest spennende roman. Er så stolt av dere, hold om og hold av🥰 God seilas!
Wow dette var gøy å lese😍 Det blir bok senere😍