Møtet med The Capital of the Highlands skulle være selve dåpen vår i skotsk kultur. Vi så for oss kilt, tåkelagte borger, sekkepiper og lodne Highland cattle rundt hvert hjørne. Slik gikk det ikke. Førsteinntrykket ble vel ærlig talt litt vassent.
Mye bra kan sikkert sies om Inverness, men det vi satt igjen med etter det første møtet med denne merkelige miksen av eldgammel arkitektur og glaserte kjøpesentre, var en intens følelse av kaos. Og så var det kjøringen, da. De kjører på feil side av veien. Det høres kanskje ut som en bagatell du er mentalt forberedt på, men i praksis? Rundkjøringer, kryss og vikeplikt ble ekstremsport. Bare som fotgjengere kjente vi hjerteinfarktene snike seg på hver gang noe på to eller fire hjul nærmet seg. Hvor i all verden skal man se før man krysser gata? Resultatet var mild handlingslammelse på ethvert fortau.
På veien tilbake til byen, etter at vi hadde fått skyss av den vennlige skotten, slentret vi forbi det som skulle bli neste dags første utfordring: Muirtown lock. I motsetning til den enkle slusen vi kom gjennom fra havet, er dette en hel trapp av fire slusekamre. Hvert kammer løfter båten halvannen meter. Totalt seks meter opp fra havnivå, der altså. Vi ble stående og observere noen båter som var på vei ned. Man lærer mye av slikt. Ut fra noen heftige smell og en god del saftig banning fra en av båtene, lærte vi fremfor alt hvordan ting ikke skal gjøres.
En herlig, men akk så irriterende ting med Skottland: Butikkene stenger ikke klokken 17, 18 eller 19. Neida, de stenger 15.10 eller 16.45. Helt uforutsigbart. Det ga oss brått veldig dårlig tid til å utforske gamlebyen. Gamle murgårder og kirker lå vegg i vegg med glorete, moderne butikkskilt. Vi vaset rundt i gatene uten mål og mening og på dette tidspunktet begynte den ene å gå lei, den andre var sulten og tredje sto med dårlig dekning og Google maps i et forsøk på å finne noe som kunne holde oss i live. Redningen ble “Old Town Fish & Chips”. Et lite, sjarmerende gatekjøkken hvor kundene strømmet inn og ut. En engasjert servitør tok oss igjennom menyen og vi tok gladelig i mot anbefalingene blant ukjente fiskeslag og lokale spesialiteter. Etter et nydelig måltid var energien tilbake og vi var klare for mer utforskning.
Rett over gata for gatekjøkkenet ligger Leakey’s Bookshop. Vi hadde en plan om å få Njål i gang med litt engelsk litteratur. Leakey’s bookshop minner mer om et gammelt bibliotek enn en bokbutikk. Alle bøkene er bruktbøker. Den tunge lukten av gamle bøker slo i mot oss da vi gikk inn. Det var som å tre inn en scene fra en Charles Dickens fortelling. Hylle på hylle, tett i tett med bøker i alle kategorier. Nye, gamle og eldgamle bøker. Stabler med ukategoriserte bøker stod høyt opp etter veggene. Bygget med to åpne etasjer var like mye en attraksjon i seg selv som en butikk. Stedet myldret av turister. En diger vedovn med store vedkubber stablet rundt stod midt i rommet og minnet oss på at det også her kan være kaldt om vinteren.
Njål endte opp med to bøker – én fra hylla for militærhistorie, og én han selv påstår han ble prakket på fra barneavdelingen. Noe annet lettlest kjafs ble også med ut på gata før vi navigerte oss gjennom trafikk og turister mot en matbutikk som var siste stopp for dagen.
Leakey's Bookshop
En bedre middag: lasagne i kjele
Matbutikker i utlandet er alltid en fest for øyet – utvalget er så enormt mye større enn hjemme. Vi rasket med oss alt vi kom over for å fylle kjøl og frys.
Fun fact om skotske matbutikker (i hvert fall Lidl): Kassene har absolutt ingen oppsamlingsplass etter skanneren. Som om det ikke er tenkt at man skal bedrive storhandel. Det var bare å skuffe unna og ned i posene mens den utålmodige køen bak sendte noen blikk.
Da vi bar posene tilbake til båten, bestemte værgudene seg for å gi oss den ekte, skotske opplevelsen. Skyene hang blytunge og svarte over takene, og regnet falt jevnt og trutt. Vi ble småvåte, men det var bare forretten. Senere på kvelden åpnet himmelen seg totalt, og lyn og torden brakte rett over mastetoppen. Da er det i grunnen ganske magisk å skru på dieselvarmeren, få god lunk i skroget, krype under et pledd i sofaen og spise en bedre middag fra egen bysse. Selv om man må sitte med ullue midt i juli.
Neste morgen var regnet borte, men tåka lå som et tjukt, grått teppe oppover åssidene. Den hadde ingen planer om å vike for å vise fram den postkort-naturen vi hadde kommet for.
Når det bøtter ned slik det gjorde kvelden før, blir alt rått og klamt. I en båt slipper ingenting unna. Klærne føles fuktige når du tar dem på, dyna er småkald, og putene i cockpit er klissvåte selv om kalesjen har vært oppe. Slik er båtlivet. Det er trått, det er rått, men så har det disse små øyeblikkene som gjør at du glemmer det med en gang.
Før slusene måtte vi ha diesel. Halvtannet døgn med motorkjøring over Nordsjøen hadde tømt tanken til en fjerdedel. Her gjelder det å planlegge, for det er kun dieselstasjoner i hver ende av kanalen. Å fylle har blitt en fast rutine; alle vet nøyaktig hva de skal gjøre. Men i motsetning til med en bil, får du sjeldent parkert båten perfekt ved pumpa. Det betyr tunge, seige dieselslanger som må dras over dekk, innsauset i gammel moro.
Njål klar for dieselfylling
Ventende på broåpning. Slusetrappa i bakgrunnen
Kommunikasjonen med slusevaktene foregår via VHF-radio. Selv om dette er noe vi har om bord, er dette noe vi bruker sjeldent. Det som er litt nervepirrende med VHF, er at alle i nærheten hører hva du sier. Skuldrene hever seg alltid et par hakk ekstra de første gangene, særlig når det må tas på engelsk. Etter noen iherdige forsøk fikk vi endelig svar. Vi fikk femten minutter på oss til å være klare. Det var egentlig god tid, for vi lå allerede og trippet. Havna var blikkstille. Det var bare oss og en britisk kabincruiser ved navn Dotty Nom som skulle opp. Langs bryggene lå en herlig blanding av slitte bobåter, fargerike, lange kanalbåter og utenlandske seilere som drømte om fjerne farvann.
Vi endte opp med å vake i havnebassenget i nesten en halvtime før det endelig hylte i varselsirenen fra den hvite svingbrua. Røde lys blinket, et metallisk hvin skar gjennom lufta, og brua begynte sakte å svinge unna. Vi seg rolig inn i det over 200 år gamle slusekammeret.
Kanalguiden anbefalte 15 meter lange tau til fortøyningen. Vår båt, Katara, stilte opp med minst 30 meter. Vi var livredde for at de vanlige linene våre ikke skulle holde. Skotten som tok imot oss oppe på slusekanten så på taukveilene våre, smilte lunt, og kom med et velment råd om å korte dem ned – både for vår egen og hans skyld. Sluseporten lukket seg bak oss, vannet begynte å strømme inn, og sakte men sikkert steg vi mot himmelen. Prosessen gjentok seg, og vips var vi ute i siste kammer, med kanalen og det skotske innlandet liggende åpent foran oss.
Veien videre bød på to nye svingbroer før vi nådde Dochgarroch-slusen. På veien dit kikket vi ned på River Ness, det naturlige elveløpet som lå ti-femten meter lavere enn oss i terrenget. Det er ganske fascinerende å tenke på at de gravde ut dette på starten av 1800-tallet, og at systemet fungerer like godt i dag. Den spektakulære utsikten holdt seg riktignok godt skjult i tåkeheimen og holdt oss på pinebenken.
Katara og Dotty Nom i Muirtown locks
Vannveien gjennom Skottland
VHF-en spraket intenst på veien inn. En båt som kom i motsatt retning prøvde desperat og gjentatte ganger å få tak i slusepersonalet, uten hell. Stemmen i radioen hørtes mer og mer oppgitt ut. Ved hver sluse er det ventebrygger. Siden ingen svarte, skjønte både vi og våre nye venner på Dotty Nom at det bare var å legge til og avvente situasjonen.
Njål og Rune hoppet i land for en strekk på beina. Og her kom den endelig – Skottland-følelsen. Rundt oss lå en liten samling av koselige, gamle steinhus og tradisjonelle cottages, rammet inn av smale, svingete veier. Det var akkurat dette vi hadde lett etter. Under oppdagerferden fant vi også ut hvorfor radioen hadde vært taus: Det var lunsjpause frem til 13.30. En rask sjekk på klokka viste at det var ti minutter igjen, så det var bare å løpe tilbake til båten. Som belønning for at vi ikke hadde mast i lunsjen, fikk vi sluse før den desperate båten som hadde ropt i 45 minutter. Det viste seg å være en gjeng amerikanere fra Miami, antakeligvis rimelig fremmede for den ekstremt tilbakelente stilen langs de skotske vannveiene.
Slusen ved Dochgarroch er siste skanse før man seiler ut på Loch Dochfour og den myteomspunnede Loch Ness. Dette er Storbritannias største innsjø målt i vannvolum – den rommer faktisk mer vann enn alle innsjøer i England og Wales til sammen. Den er lang, smal og svimlende 226 meter dyp. Det er ikke vanskelig å forstå at folk tror det kan gjemme seg ting i dette dypet.
Vi fant fram kikkertene, spisset ørene og skrudde på det vi hadde av visuelt fokus. Vi skulle for Guds skyld ikke gå glipp av monsteret om det så mye som stakk nesa over vannskorpa. Tåka lå fortsatt lav og tjukk, så det var uansett ingen irrgrønne fjelltopper å hvile øynene på.
Fokuset holdt imidlertid ikke så lenge. Plutselig kom det en fin liten trekk i lufta. Seilglede trumfet monsterjakt. Forseilet ble rullet ut, vinden tok tak i duken og dro båten lydløst over den ellers flate, mørke sjøen. Den følelsen som oppstår i det sekundet dieselduren dør ut, og seil og vind overtar... den kan nesten ikke beskrives. Det blir helt tyst. Det eneste du hører er vannet som sildrer og risler mykt mot skroget.
Ferden fortsatte innover den dype innsjøen. Vi gled forbi forlatte slottruiner på land, som var stappfulle av turister. Det var fascinerende å se på dem; de brukte blits på høylys dag og virket å ha null respekt for personlig intimsone der de sto stimlet sammen. Nede ved vannkanten sto noen kuer og sauer og gresset dovent på de grønne engene.
Tåke over Loch Ness
Urquhart Castle
Slusene i Fort Augustus. Barene, restaurantene og suvenirbutikkene ligger langs slusekanten
Etter nesten fire timer med stille glidning gjennom vannet – og uten et eneste tegn til sjøormer – nærmet vi oss Fort Augustus i vestenden av innsjøen. Dette er et utrolig koselig lite tettsted med dype historiske røtter, men det huser også kanalens nest største sluseanlegg med fem kamre på rad. Det betyr selvfølgelig at stedet er et yndet stoppested for turbusser, selv om infrastrukturen overhodet ikke er dimensjonert for det. Folk har en merkelig fascinasjon for sluser. Og sluser med båter i? Det er åpenbart det største som finnes. Da vi sto der på land sammen med horden av turister og så båtene bli løftet opp og ned gjennom sentrum, slo det oss plutselig med en litt kriblende følelse i magen: Om bare noen dager er det vi som skal ligge der inne i kammeret og være hovedattraksjonen.
Katara blant mastene i Fort Augustus
Fakta om Kaldoniakanalen
Det eneste sjømonsteret vi fant
Legg til kommentar
Kommentarer
Herlig lesing. Føler vi får være med dere...litt😍
Så morsomt å lese reisefortellingene deres ⛵️🥰
Så koselig å lese😍 Elsker dette. Jeg har hatt høytlesning for Henrik, ved siden av kjedelig fotballkamp
Dette er herlig å følge med på 🤩 Gøy med oppdateringer 😄
Utrolig morsomt å lese, og følge med. Du er kjempeflink til å skrive, tusen takk for at vi får ta del i reisen deres, god tur videre.
Det er en sann fornøyelse å lese skildringene av møtene med det skotske samfunnet. De er så levende at de kunne vært hentet ut av Val McDermids spenningsromaner. Takk for at dere deler opplevelsene - fortsatt god seilas ❤️🐾⛵️
Interessant reiseskildring 🙏 lærer mye med dere.
Så gøy og beskrivende 😍😍
Fantastisk å høre historien deres som blir til dag for dag. Må og rette noen skyteord mot skribenten her som skriver på en meget innlevende og beskrivende måte. Det er som å være med på turen. Så takk 🙏
Riktig god tur videre ⛵️
Hel-G
Så koselig å lese om hva dere opplever!