På tur utover Loch Linnhe.
Sluseportene åpnet seg og racet var i gang. Etter et bedagelig tempo gjennom kanalen virket det som alle båtene nå fikk stresset over seg. Litt som når man går på ski og har fulgt et lurvete scooterspor som slynger seg mellom furuleggene, for så å komme ut på nypreppet løype hvor man blir gjetet av skiløpere i trikot. Vi fikk også forståelsen for hvorfor de stresset med å få oss ut med tidevannet. Strandlinjene rundt oss ble lengre i et forrykende tempo og dybdemåleren telte nedover i takt med at vannet rant ut av fjorden. Steiner, gamle bryggeanlegg og gjenstander som hadde vært skjult av tidevannet ble igjen blottlagt for solen og omgivelsene rundt.
På vei inn mot Inverness måtte vi også ta hensyn til tidevannet og vi fikk en forsmak på hvordan det var å navigere i et landskap hvor tidevannet er like viktig, hvis ikke viktigere enn vind. Her oppe i Skottland var vi fortsatt spart for de verste tidevannsforskjellene. Lenger sør som, som i Bristolkanalen, kan tidevannsforskjellene være opp mot 13 meter hvis alle forhold er riktig.
Vi kom ut av slusene til nesten to knop medstrøm, og den lille armadaen av seilbåter satte kurs utover mot Loch Linnhe, en fjord omkranset av høye, mørke fjell. Mens alle de andre båtene satte kursen mot byen Oban, var vårt mål for dagen en bukt på øya Lismore. Vi var forsynt på havneligge for en stund. Etter noen timer utover fjorden i solskinn, ankom vi den åpne bukten vi hadde planlagt ankring for natten. Værvarselet hadde endret seg et par ganger på veien utover, noe vi fort skulle lære var vanlig for området. Her oppe lever ikke været etter prognosene. Vinden sto nå rett inn i bukten, som skulle ligge i le ifølge varselet, kraftigere enn varslet. Vi slapp ankeret, og det overdimensjonerte jernet fant godt feste i leire. Så selv om vinden gjorde at det gynget litt, lå vi trygt ankret omgitt av grønnkledde åser og klipper akkompagnert av brekende sauer og fugleskrik.
På anker ved Lismore.
Achanduin Castle, Lismore.
På høyden over bukten lå ruinene av en gammel borg bygd en gang på 1300-tallet av klanen MacDougall. Etter (enda) en bedre pastamiddag disket opp av byssegutten, ble jolla slengt på vannet og vi tok den korte turen inn mot land for å utforske. Ruiner av gamle borger finnes på hvert nes i dette området, og viser tydelige tegn på et land hvor det har vært mye konflikt opp igjennom historien. De fleste borgene er i dag kun en silhuett av seg selv, og vi undres ofte hvordan det var å leve her tilbake tiden.
Vi dro jolla godt opp på den steinete lille stranden havet hadde vasket fram mellom klippene gjennom millioner av år med tidevann og hardt vær. Vi karret oss opp til borgen og kunne nyte utsikten over bukten i solnedgangen. Det var et mektig landskap med ville fjell, irrgrønne berg og lilla lyng. Rundt oss beitet sauen Shaun og vennene hans.
Neste dag reiste vi videre til øya Gigha. Området vi ferdes i tilhører de indre Hebridene, et område som tilbake til vikingtiden tilhørte Norge i omtrent 400 år. Øya Gigha var et sentralt samlingspunkt og det var her Kong Haakon IV samlet flåten sin før det avgjørende slaget ved Largs hvor området gikk tapt for Norge.
Turen til Gigha gikk mellom mektige fjell og gjennom trange sund. Her ute mellom fjellene ligger blant annet “Gulf of Corryvreckan”, verdens tredje sterkeste malstrøm. Vi passerte ikke gjennom selve sundet, men var nær nok til å se strømsjøen som oppstod mellom øyene. Man trenger uansett ikke verdens tredje sterkeste malstrøm for å kjenne på effekten av tidevannet, og man forstår fort hvorfor det er viktig å planlegge dette riktig. På et tidspunkt hadde vi 3 knop medstrøm, og beveget oss i nesten 9 knop. Det er fort for Katara.
På Gigha er det anlagt en fin havn for seilere, men sta som vi er, liker vi best å være for oss selv. Vi hadde derfor sett oss ut en bukt vi skulle ankre opp i. Sola var på hell og vinden kom nok en gang fra en annen retning enn meldt. Bukten var ikke lenger like ideell, men den var skjermet for bølgene, så vi lot ankeret falle. Etter så mange episoder med avvik fra værmeldingen begynte vi å lure på om det var vi som ikke klarte å lese værvarselet.
Gutta på tur for å hjelpe naboen.
Da sola grydde dagen derpå røsket det godt i båten da vindrossene dro gjennom bukta. I det vi såvidt hadde fått pålegget på brødskiva, hørte vi en svak motordur som nærmet seg. Det lå en annen seilbåt i bukta sammen med oss, og vi ante at lyden kom derfra. Mot oss kom en jolle med en sliten og motvillig 2-takter som hikstet i vinden. Etter det som virket som en evighet med hyggelighetsfraser kom budskapet: de hadde motorproblemer, og ankeret deres hadde begynt å gi etter i vindværet. Før han kalte opp kystvakta ville han høre om det var noe vi kunne bidra med. Vi er utstyrt med to solide ankere, og kunne derfor tilby han å låne det ene inntil vinden løyet utpå dagen. Njål og Rune hev seg i jolla og hjalp til med å plassere ankeret som antageligvis var dobbelt så tungt som hans. Tryggere har han neppe ligget på svai.
Til tross for vinden, strålte solen og vi bestemte oss for å ta en tur på land. Øya skulle være et ferieparadis som måtte sjekkes ut. Vi dro jolla godt opp på det lyngbefestede skjæret og snek oss gjennom kratt og buskas før vi kom ut på stien full av risp og kutt. Rundt svingen åpenbarte det seg en lagune med hvit sandstrand og turkist vann. Her var det tykt med seilbåter på svai og en hel haug campingturister. Hadde det ikke vært for temperaturen kunne man trodd at man hadde kommet til sydligere strøk.
"The Boathouse"
Ved stranda lå “The Boathouse", en sjarmerende liten restaurant, bygget i stein og treverk. Det kunne se ut som den hadde stått der og servert øl og forfriskninger til langveisfarende i all tid. På menyen stod dagsfersk fisk og sjømat. Håpefulle og sultne forsøkte vi å ordne oss et bord, men de var dessverre fullbooket. Vi bestilte i stedet noe å drikke og ble sittende og nyte utsikten utover bukten, båtene og alle de fornøyde badegjestene (det var 16 grader i sjøen!). Etter en liten stund kom det en servitrise med langt krøllete rødt hår og grønne øyne som kunne melde at det var kommet en avbestilling. Det resulterte i noen nydelige tallerkener med breiflabb og fish & chips.
Ute i bukten lå en flunkende ny, Hallberg-Rassy som vi siklet over. På mange måter drømmebåten - hadde man bare vunnet i lotto, og litt til. Da vi noe senere stod i et veikryss og var usikre på om vi skulle ta til høyre eller venstre, kom det et annet par ruslende like undrende som oss. Dette var et nederlansk ektepar som var på vei til Sverige. De skulle til Sverige med sin nesten nye Hallberg Rassy for å få utført garantiarbeid. Det viste seg altså at av alle de menneskene vi kunne truffet ute på Gigha, traff vi eierne til båten vi siklet på. Det ble til en hyggelig prat om båt, vær og langtur. Tips om steder verdt å besøke ble delt før vi gikk hvert til vårt.
Da vi senere kom tilbake til jolla, hadde høyvannet gjort sitt inntog. Der vi kunne gå tørrskodd fra jolla til land når vi kom, lå jolla nå langt ute på en øy omgitt av vann. Det kom noen fraser før det bare var å ta av seg på beina og vade ut til jolla.
Vinden hadde løyet og siden neste dag ville by på grytidlig avgang tok Njål og Rune turen bort til naboen for å høre hvordan det gikk med motoren, og om de kunne ta ankeret tilbake. Skotten var strålende fornøyd med å ha fått i gang motoren og så takknemlig for lånet av ankeret. Som takk fikk vi en pose i hånden. Vi hørte det klirret godt i posen og skjønte at han hadde putten noe gøy oppi. Der lå det to flasker. En med whiskey og en med rosé. Tilbake på båten ble det en kjapp runde med whiskeysmaking, og vi landet på at vi fortsatt ikke er whiskey-mennesker.
Cara Island, naboøya til Isle of Gigha.
Solen sto knapt opp før vi satte kursen mot Nord-Irland. 70 nautiske mil, omtrent ti timer. Vi kunne se over til den irske kysten nesten umiddelbart, men spenningsmomentet var Mull of Kintyre – et legendarisk rått farvann fryktet opp igjennom tiden for sine voldsomme tidevannsstrømmer. Her er den nordlige delen av Irskesjøen på sitt smaleste og det er voldsomme mengder vann som skal passere fra Atlanterhavet i nord og inn i Irskesjøen. Fortsatt i dag er det begrensninger på hvor store skip som får gå der når været blåser opp.
Denne dagen var det riktignok ingenting å frykte. Vi hadde beregnet tidevannet riktig og hadde både medvind og medstrøm, og sola skinte. Det var bare å lene seg tilbake og slappe av.
Vel, helt til vi nærmet oss Belfast Loughe, bukten utenfor Belfast. Vinden hadde tatt seg opp til liten kuling utover ettermiddagen. Vi hadde sett oss ut to alternative havner for natten. Bangor Marina på sørsiden og Carrickfurgus Marina, som begge ligger ute i bukten. Ut ifra værmeldingen de kommende dagene var Carrickfurgus på nordsiden av bukten mest tiltalende, men på grunn av begrenset dybde måtte vi ha høyvann for å gå inn i marinaen. Vi nærmet oss lavvann og valget falt derfor på Bangor Marina som kunne anløpes uansett tidevann.
Den eneste ulempen med Bangor Marina er at den ikke bør anløpes på kraftig nordavind, og når sjøen står godt på. Det gjorde den nå! Slitne begynte vi å bli etter en lang dag på sjøen og alternativene var ikke bedre, så det fikk stå til. Marinan ble kalt opp og vi fikk tildelt en plass. Havneanlegget som er anlagt bak store kraftige moloer av betongringer har to havnebasseng hvor man først entrer et lite havnebasseng før man må ta en hard tørn til styrbord for å komme inn i selve marianen. Vår plass tilsa at vi deretter måtte ta en hard tørn til babord igjen inne i marinaen.
Det var alle mann til pumpene for å få ned seil, klargjøre fendere og fortøyningsliner. Kapteinen hadde stø kurs mot åpningen i den gedigne moloen som hindret havet i å knuse alt på innsiden. Etterhvert som det begynte å bli grunnere ble sjøen mer urolig og båten ble kastet fra side til side i bølgene. Med god fart og ingen vei tilbake kom vi oss bak molen. Sjøen roet seg nesten umiddelbart, men strømmen dyttet oss med god kraft innover. Vi måtte fullføre den harde tørnen til styrbord for å komme inn i selve havna. Regine vred på roret, som styrmannen på Titanic for å unngå isfjellet. Vi kom oss trygt rundt, i motsetning til Titanic. Selv om vi nå var skjermet for sjøen var strømmen sterk og dro oss innover. Vi holdt nesten ikke fart gjennom vann, men over grunn beveget vi oss i godt over 3 knop. Så lenge vi ikke har fart gjennom vann, har vi begrenset styring. Da var det bare å gi mer gass så vi hadde styrefart. Vi fikk slengt båten inn i båsen mens vind og strøm dyttet på. Njål og Rune hoppet i land, og med et motorpådrag som kunne gjort mannskapet på den norske båten fra Caledonia kanalen stolt, landet vi nesten perfekt i båsen. Etter noen hektiske minutter pustet vi lettet ut.
Rolig kveld i Bangor Marina.
Bangor har en sjarmerende fasade ut mot vannet. Langs strandpromenaden er husene malt i sukkertøyfarger. Når man kommer litt lenger opp i byen virker det nesten som at sukkertøyene er et forsøk på å sminke en by som later til å ha hatt sin storhetstid med mange tomme butikklokaler, slitne fasader og stengte kjøpesentre. Det er dog kun en halvtimes tid med tog til Belfast. Vi dro rett til Titanic-museet – bygget på det gamle verftet til Harland & Wolff. Bygget er et arkitektonisk monstrum som får Munchmuseet i Oslo til å framstå som en sliten brakkerigg fra Sovjet-tiden. Museet tok oss på en gripende reise gjennom historien om stål, damp og tragedie.
Titanic Museum, Belfast. Plassert rett foran tørrdokken der Titanic ble bygd. Utstillingen inneholdt flere gjenstander fra forliset.
Når sjøen hadde roet seg noe klarte vi å ta noen bilder.
Etter tre dager i havn var vi rastløse. Da vinden hadde løyet nok til å komme seg ut av havn, kastet vi loss. Vi glemte å ta med tidevannet i beregningen. Det var en tabbe. Og da vi var ute av marinaen blåste det opp igjen.
Det var bare å fortsette. Så fort vi var ute av Belfast Lough ville vi få vinden i ryggen og surfe sørover. På neset før vi kunne knekke sørover ligger Copeland Island. Det blir en snarvei ved å seile på innsiden av øya gjennom Donaghadee-sundet. I alle losbøker og cruiserguider står det, med stor fet skrift, at man IKKE skal passere gjennom her med tidevannet mot seg. Spesielt ikke hvis vinden står i mot strømmen. Med halvparten av opprinnelig plan, og halvparten av ny improvisert plan seilte vi inn igjennom sundet. Med vinden i ryggen og strømmen mot oss. Plutselig hadde vi glemt alt vi hadde lært om tidevann. Da vi seilte i Nordsjøen i kuling var det ubehagelig. Dette var på kanten til farlig. Sjøen frådet og kokte rundt oss. Sjøen ville ha oss nordover, vinden sørover. Med full motorkraft jobbet vi oss gjennom bølger som brøt og kastet oss rundt. Båten ble slengt rundt som en barkebåt og vannet slo inn i cockpiten ved flere anledninger da vi lå godt på skrå. Det var for seint å snu, så det var bare å holde fast og fortsette sørover.
Vi kom oss igjennom sundet og det begynte å bli mørkt. Planen om å krysse over til Wales ble utsatt. Allerede utmattet av den harde kampen gjennom Donaghadee-sundet sammen med at solen var i ferd med å duppe under horisonten, fant vi oss en rolig bukt som kunne gi oss rom til å puste. Etter dette fikk vi virkelig respekt for tidevannet og naturens krefter.
Vekkerklokken ringte 05.00, og det føltes som om vi knapt hadde blunket. Etter få timers søvn var det opp og seile videre. Vi startet med fin vind, men etter noen timer lå havet blikk rundt oss og vi ble nødt til å sveive i gang jerngenoaen. Det ble motor resten av overfarten. Overfarten kunne by på et hav med kompassmanet og bidevindsseilere. Til glede for en manetinteressert som Regine som konstant satt og stirret ned i vannet.
Milford Haven er en enorm naturhavn, og vi kunne trygt slippe anker på syv meters dyp utenfor det lille stedet Dale. Vannet var krystallklart. Det holdt kanskje bare 16-17 grader, men etter stresset i Donaghadee-sundet må det ha vært årets mest befriende dukkert.
Da vi nærmet oss Milford Haven begynte det ville og raggete klippelandskapet å tegne seg opp fra havet i øst. Vi passerte Skomers Island, et naturreservat som huser opp mot 800 000 fugler. Plutselig dukket de opp: Lundefuglene. Små, vinglete, stuttjukke og med nebb som så ut til å være tegnet av en kunstner med litt for mye fantasi. Et fantastisk skue.
South Bishop Lighthouse.
Lundefuglene holdt seg på god avstand og var vanskelige å fotografere.
Katara på anker i Milford Haven. Dale ligger innerst i viken til høyre.
Milford Haven har i alle tider vært en viktig naturhavn. Det er en lang fjord inn fra havet som gjennom historien har gitt skip mulighet til å beskytte seg både mot elementene, men har også hatt stor militær betydning. Mye av grunnen til dette er at Milford Haven er en av kun tre havner fra Skottland i nord til England i sør som kan anløpes uansett tidevann. I dag er det anlagt fire store terminaler for olje og gass inne i fjorden. Det ble tre dager her med bading, badminton på en øde strand og vandring på bygda.
Vi trengte to forsøk på å forlate Milford Haven. Vi hadde studert kart og værmelding og funnet et gunstig tidspunkt for avreise. Vind, tidevann og sjø skulle være tilnærmet perfekte. Vi heiste anker og la ut sundet klare for et fint nattseilas til turens neste høydepunkt. I det vi er midt ute i sundet snur vinden 180 grader og kom mot tidevannet. Sjøen bygde seg opp, og på kort tid begynte situasjonen å ligne den utenfor Bangor. Vi bestemmer oss for å gå for fjellvettregel nr. 8; Snu i tide. Det er ingen skam å snu. I det vi på nytt har sluppet ankeret og bakket det godt ned i gjørmen, snur vinden og sjøen utenfor legger seg flat igjen. Vi tok det som et tegn fra Neptun om at vi skulle vente og ble liggende til dagen etter.
Neste dag kom vi oss av gårde. Kursen ble endret underveis til ankring utenfor Padstow i England på grunn av vinddreining. Månen hadde gjemt seg og det var bekmørkt da vi kom inn mot kysten, kveldslufta var rå og fuktig, og hummerteiner lå som svarte skygger i vannet. Rune sto i baugen med lommelykt for å passe på at vi ikke fikk tau i propellen.
Vi våknet dagen etter til at svellet stod rett inn i bukta. Mer urolig ankringsplass har vi aldri ligget på, hverken før eller siden. Det var bare å komme seg avgårde før alle ble sjøsyke.
Et hav av fugler samlet seg - her måtte det være noe på gang.
Endelig var vi i gang med siste etappe mot Scilly Islands. Underveis kunne vi se at det var en enorm ansamling av havfugler og flere kom strømmende til. Det var klart at vi måtte svinge bortom og se hva som stod på. Det var delfiner! En stor flokk med delfiner på jakt. Noen tok turen bortom Katara og lekte i baugen i flere minutter. Vi lå på magen på fordekk og kunne titte rett ned på dem. Vi kunne høre deres plystring og følte nesten at vi fikk blikkontakt.
Lekene delfiner i baugen.
Etter nok en natt underveis kunne vi seile inn blant øyene på Scilly i morgentimene. Scilly Islands er en øygruppe utenfor Lands End i England. De hvite strendene strekker seg langt, og landskapet skaper bukter og laguner fine å ankre opp i. Tidvannet har stor betydning her siden mye av området kun er farbart på høyvann, og mange områder tørker helt inn ved fjære. Det går både ferje, fly og helikopter ut til øyene fra fastlandet, og mange briter drar hit på ferie. Det var tykt med båter på de vanlige ankringsplassene og etter å ha saumfart kartet fant vi en ledig flekk som var dyp nok for oss. Det skulle vise seg at når høyvannet kom lå vi midt i leden til ferjene. Det var godt med plass rundt oss, men vi merket etterhvert som dagene gikk, at det må ha irritert fergekapteinene siden de begynte å kjøre nærmere og nærmere i høy fart og gjorde sjøen rundt oss relativt urolig.
Scilly var noe av det vi hadde gledes oss mest til på første del av turen. Vi hadde planer om bading, snorkling og dykking. Men det britiske været har en egen evne til å le sist. Solskinnsvarselet ble byttet ut med tåke, surt regn og 16 grader i vannet. Likevel – øyene har en magisk stemning. Vi måtte gi opp vannaktivitetene, men nøt de underlige, isolerte omgivelsene og turens til nå beste fish & chips.
Vi hadde planlagt å være på Scilly en ukes tid, men været på kontinentet var meldt vesentlig varmere og bedre. Frankrike lokket.
The Old Blockhouse.
Populær ankring ved Old Grimsby, Isles of Scilly.
Igjen planla vi en litt sein overfart basert på de nå kjente faktorene tidevann, vind og strøm. Før vi dro videre måtte vi fylle diesel. Dieselpumpen var så klart kun tilgjengelig for oss på høyvann og ikke selvbetjent. Vi rakk ikke høyvann på morgenen og måtte vente til ettermiddagen. Vi var klare til å fylle kl 16.30, men fikk ikke tak i personalet. Åpningstiden skulle være fram til kl 17.00. Da vi omsider fikk kontakt på radioen var det gått et kvarter, og selv om det var seint fikk vi komme inn for å fylle. Han som betjente pumpa var selvsagt ikke samme som hadde gitt oss klarsignal på radioen. Han avslo oss kontant, ristet på hodet og sa gjentatte ganger “ no diesel”. Vi var for sent ute, han hadde tross alt andre ting han måtte gjøre enn å fylle diesel før han skulle hjem fra jobb. Vi måtte forlate kaia med uforrettet sak. Bak oss var det flere seilbåter i kø med planer om å fylle. For oss var det ikke helt krise, men det hadde gitt sjelefred med noen flere liter på tanken.
Det var bare én ting å gjøre. Vi kastet loss, svingte skuta vekk fra kysten og satte baugen rett ut i solnedgangen mot Frankrike. En ferd som skulle bli en innholdsrik tur.
Legg til kommentar
Kommentarer
Du skriver som en gud - dette bør det bli bok av. Morsomt å lese for oss som har seilt der for lenge siden. Fortsatt god og minneverdig tur!!
….det gjør noe med meg å lese dette - det lever. Hold om og hold av, og fortsatt god seilas💝
Takk for at dere deler. Gleder meg til hvert eneste innlegg. Utrolig godt formulert og nydelige bilder, så føler vi får være med litt på turen som "blindpassasjer". Fortsatt god seilas❤️❤️❤️⛵
Så morsomt og interessant å lese, god ferd videre fra onkel Bosse og tante Tone 🐬🙂
Du har en eventyrlig fortellerevne - det er jo som å være med. Gleder meg til boken når dere er tilbake 🤩 Seil pent!
For noen opplevelser 🙏 og viktige valg dere må ta 😍 Dere er definitivt noen tøffinger 💪 og jeg venter i spenning på neste reiseskildring. God seilas videre ⛵️ Klem Heidi
Kjempe interessant å lese, må si meg helt enige med de andre som kommenterer, du skriver kjempe godt, man blir revet med av bildene og opplevelsene deres, selv om jeg nok kommer til å holde meg på tyrifjorden , dere er tøffe!!!!!
Fantastisk beretning fra turen deres. Man forstår fort at båtlivet er ganske annerledes når man krysser lilledammen til britisk sektor. Ting å tenke på man knapt tenker på hjemme. Iallefall sørpå. Nok en gang utrolig godt og veldig billedlig skrevet. Takk som deler. Ta vare og god tur videre. Hilse flokken