Bryggen knirker og bærer seg i det båten glir longside inn på det som er en av de siste ledige bryggeplassene i bunnen av sluseanlegget ved Fort Augustus. Den gir fra seg enda et klynk i det Njål hopper i land med fortøyningslinene. Skuta blir raskt og effektivt fortøyd til brygga, fendre rettet på og plassert i riktig høyde. Da vi fortøyde, viste kalenderen 11. juli. Kvartfinale i VM: Norge mot England. Vi var litt spente på hvordan skottene stilte seg til dette.
Slusene i Fort Augustus
Dagen før vi seilte fra Kristiansand spilte Norge mot Brasil. Da var det folkefest i byen. Det var satt opp flere storskjermer rundt om, og flere tusen mennesker var samlet. Vi så kampen i båten, mens vi hørte brølene fra byen. Og med noe forsinkelse på streamingen kunne vi høre jubelen før vi så det på TVen. Hvordan ville dette bli her borte?
Vi traff på tre andre norske båter på brygga. De hadde ordnet seg plass på puben for å se kampen. Vi vurderte det samme, men på døra til puben var beskjeden klar: personer under 16 år ingen adgang etter kl 20. Det ble kamp i båten i kveld også. Om det var forsinkelse i streamingen her vites ikke, men det var ingen ekko av jubel eller sorg da det ble scoret eller nesten sjanser. Og da vi stakk hodet opp fra båten etter kampslutt var det putt stille i hele området. Skottene brydde seg tilsynelatende ikke.
Utsiktspunkt over Loch Ness
Dersom du besøker Fort Augustus kan du se om du finner igjen klistremerket vårt
Da vi dro fra Inverness fikk vi beskjed om at en svingbru lenger opp i kanalen var ute av drift. Av den grunn sendte de ikke båter videre fra Fort Augustus før den var i orden igjen. Det skulle vise seg å bety nesten tre dager i Fort Augustus. Fort Augustus er ikke store plassen, og utover slusene, en gammel kostskole som ser ut som et slott som nå fungerer som hotell for fiffen, noen suvenirbutikker, mistenkelig mange spisesteder og en bensinstasjon som også fungerer som nærbutikk, skjer det ikke mye. Man har sett alt på en dag, så hvordan svi av tre dager?
The Highland Club. En gammel kostskole som nå fungerer som hotell. Eldre herrer spilte cricket på plenen.
Det ble tre late dager med sene frokoster og rolig tempo. Å få slike tvungne pauser gjør at vi må roe ned. Hodet tenker ofte framover, og vi sitter ofte med følelsen av å måtte videre for å rekke alt. Nå begynte det sakte å synke inn at vi har et helt år på tur, ikke bare 3 uker ferie. Utover at vi bør ha krysset Biscayabukten før august er omme på grunn av høststormer, har vi ingen frister. De tre dagene skled avgårde og vi rakk med god margin å se det som var å titte på - opptil flere ganger. Det er utrolig hvor mange suvenirbutikker som selger de samme varene kan overleve på et så lite sted. Da vi var forsynte på suvenirer og turister trakk vi opp i høyden og ut i skogen. Vi kunne endelig skue ut over Loch Ness da tåka omsider hadde tapt kampen mot sola. Det ble rolig vandring langs sildrende bekker på smale stier i en mosekledd skog hvor man nesten kunne høre musikken fra Outlander spille i bakgrunnen.
En liten kulp ideell for en liten dukkert på turen, utsikt over Loch Ness og mosekledd skogbunn.
Hvis jeg må trekke frem én hendelse, må det være øyeblikket vi seriøst vurderte å bytte ut det norske flagget med et hvilket som helst annet. Den andre kvelden kom en norsk seilbåt inn mot brygga med en fart som ikke hørte hjemme i en gjestehavn. Vi var forberedt på at de kom da vi hadde fulgt med på AISen at det var en norsk seilbåt på vei over Loch Ness. Siden brygga var full var vi også forberedt på at vi kom til å få en båt utenpå oss, så Regine satt delvis klar på dekk for å ta dem i mot. De siktet seg heldigvis ut plassen utenpå båten foran oss, og før noen rakk å blunke, torpederte de den intetanende franske nabobåten. Med kraftige motorpådrag og en solid porsjon råskap bordet de båten som lå der fra før og fortøyde før de franske eierne i det hele tatt skjønte hva som traff dem. Franskmennene satt og nøt en rolig ettermiddag på dekk og plutselig hadde de fire nordmenn ombord. Vi satt igjen like forfjamset som franskmennene, selv om det virket som at tonen var god da alt hadde roet seg.
Late timer på dekk i Fort Augustus.
Dag tre fikk en hektisk start. Vi ble vekket av den knirkete bryggen og av at folk gikk i høyt tempo frem og tilbake. Rune rakk akkurat å stikke hodet opp luka før slusepersonalet hev seg på og spurte om vi skulle være med opp. Vi bekreftet ivrig og fikk fem minutter på oss før vi måtte gå inn i slusekammeret. Det var ikke annet å gjøre enn å rope alle mann til pumpene. Det ble iherdig pakking av telt og vips stod gutta klare på brygga med hver sin tamp i hånda klare til å kaste loss. Det gikk med god margin, men vi var ikke alene. Siden ingen hadde kommet verken opp eller ned, var slusepersonalet gira på å få sendt flest mulig båter gjennom. Vi var fem båter som ble sluset samtidig hvor, tre av dem var utleiebåter. Vi overhørte at slusepersonalet kalte dem “Orange Jackets”, noe vi raskt adopterte. Navnet kom av at mannskapet på disse båtene alltid hadde på seg signaloransje redningsvester. Slike redningsvester med krage du putter på små barn for at de skal duppe på ryggen hvis de faller i sjøen.
Utleie av båter på kanalen må være et lukrativ gesjeft for det krydde av dem. Med slagordet “No experience, No licence required - ingen erfaring, ingen sertifikat nødvendig”, var vi en smule skeptiske til disse båtene. Hvor også denne skepsisen til tider ble bekreftet. (Det hjalp ikke på med de oransje redningsvestene som gjorde at det så ut til at båtene ble ført av en gjeng med spedbarn). Så der var vi fanget i et slusekammer med mennesker i oransje redningsvester som ikke eide sjømannskap, men skulle håndtere opp mot 55 fot med motorbåt. Det var mer enn en gang vi holdt pusten i redsel for egen skute. Vi forlot heldigvis slusen like hele som da vi seilte inn.
1. På tur opp slusene i Fort Augustus. 2. "Orange Jackets". 3. Orange jacketsene fylte ventebrygga så vi ble liggende og drifte i påvente av å kunne sluse. Glad det ikke var mye sidevind denne dagen.
Et høytrykk hadde kommet inn over Storbritannia og været bedret seg betraktelig med klar blå himmel og termometeret begynte å nærme seg 30-tallet. Det eneste vi manglet var badetemperatur i vannet. Både i hav og innsjø kjentes det ut som det når som helst kunne komme et isfjell sigende. I bytte med badetemperatur hadde vi fått en vill og vakker utsikt til det skotske høylandet. Naturen ble villere med evige åser og fjell i irrgrønn drakt jo lenger inn i landet kom.
Ferden videre gjennom svingbruer og sluser gikk i et behagelig tempo. Vi holdt god avstand til våre medseilere i oransje vester, og hadde ikke større utfordringer.
Loch Oich er en liten innsjø, og det høyeste punktet i kanalen på 32 meter over havet. I den andre enden av innsjøen ligger Laggan Bridge. Det var denne som hadde problemer og var ute av drift. Når man kommer fra øst er Laggan Brigde inngangsporten til Laggan Avenue. Under utgravingen av kanalen var dette strekningen som bød på størst utfordringer da grunnen kun bestod av stein. I dag er dette en irrgrønn korridor av store trær og tette busker som lener seg over kanalen og suger deg inn i en verden som føles uendelig langt unna sivilisasjonen.
I enden av Laggan Avenue ligger Laggan sluse. Dette er første nedslusing og starten på Loch Lochy. Det var da vi sto på toppen av slusen vi så det. Det Skottland vi hadde sett for oss og ventet på. Det var som å se en reklameplakat for Skottland våkne til liv: En blikkstille innsjø, åser i alle nyanser av grønt, kyr og sauer som beitet dovent i bakgrunnen, og selveste Ben Nevis, Storbritannias høyeste fjell, tronet over det hele. Det eneste som manglet var en mann i kilt som spilte sekkepipe mens vi ble sluset ned.
Vi gled rolig ut på innsjøen og igjen fikk vi en perfekt bris akter fra og rullet ut seilet. Vi fant oss en liten bukt hvor vi droppet ankeret i ly fra den verste vinden som hadde blåst seg kraftig opp. Der lå vi omsider alene uten andre rundt oss, og vi fikk både blåst opp SUPene og luftet det oppblåsbare badedyret.
Laggan Avenue og Laggan sluse
Katara på svai på Loch Lochy foran Ben Nevis
Dagen etter hadde vinden løyet noe, men de hvite skumtoppene lekte seg fortsatt ute i fjorden. Vi pløyde oss gjennom en ny runde med sluser og svingbruer, og da vi la til kai litt utpå ettermiddagen var vi kommet til Neptune's Staircase. Neptune's Staircase er det største sluseanlegget i kanalen med hele sju kamre og en løftehøyde på 19 meter. Det var skrevet mye om Neptune's Staircase, og vi så for oss et ordentlig turistopplegg og et yrende folkeliv, men opplegget rundt var heller labert. Sammenliknet med Fort Augustus var det få turister og lite som skjedde rundt anlegget. I likhet med de andre større bryggeanleggene i kanalen og i innsjøene lå det mange forsømte båter her. Vi passerte ofte båter som hadde gått ned eller blitt skylt på land og bare var blitt liggende. Noe som var synd i et ellers vakkert landskap.
Det var utpå kvelden, da vinden hadde dødd helt ut og vannet i kanalen lå som et perfekt speilbilde av vegetasjonen langs bredden, at vi kunne høre en kjent motordur. Det var den norske torpedobåten fra Fort Augustus. Og igjen var situasjonen at de måtte legge seg utenpå en annen båt. Regine pleier å være ganske hjelpsom når det kommer til å hjelpe båter i havn. Både ved å hjelpe til med fortøyninger, men også med å la båter legge seg utenpå. Akkurat i denne situasjonen må vi innrømme at vi sakte og rolig tok hvert vårt vinglass, og snek oss ned under dekk før vi vekket noe oppmerksomt. Deretter ble vi stående som nabokjerringa å se ut bak gardinene til det hele hadde roet seg. De la seg utenpå en annen båt - vi kunne puste lettet ut.
Da sola gikk ned og mygg og knott kom fram satt Njål og Rune jolla på vannet og prøvde fiskelykken. Det er godt vi hadde vært en tur på butikken og ikke hadde belaget oss på selvfanget fisk, for det ble dårlig med fangst.
Neptune's Staircase.
Ikke et vak å se.
På tur ned Neptune's Staircase
Morgenen etter hadde vi igjen så vidt fått åpnet øyelokkene før det spraket “Sailing yacht Katara, sailing yacht Katara, this is Neptune's staircase, Neptune's staricase” på VHFen. Vi var litt trege med å svare, men observerte flere båter i havna bevege seg mot slusene. Vi kalte opp slusen og fikk bekreftet plass ned mot havet. Da sluseportene lukket seg bak oss noen minutter senere var vi blitt en del av en liten internasjonal koloni bestående av en britisk og en irsk båt, en svensk, oss, og tre tyske - hvor den ene var klemt inn mellom svensken og den ene briten. Det var relativt tett mellom båtene og vi hadde gleden av å ha en 20 tonns hjemmesnekret irsk skute 90 cm fra hekken, mens vår egen baug lå få centimeter fra båten foran. Etter å ha krysset hele kanalen, begynte vi å bli drevne og tok sluser med knusende ro i motsetning til mannskapet på den britiske 20-tonneren. Noe som endte med at Njål måtte gi fra seg fortøyningspulleren vår og holde båten med rå muskelkraft til fordel for ei hysterisk irsk dame.
Mange av båtene som går igjennom kanalen drar til byen Oban når de har kommet seg ut på vestsiden av Skottland. Oban er kjent som porten til de skotske øyene og en fin transitthavn. Flere båter går dit for mannskapsbytte eller hvis noen skal mønstre av. Katara skulle ikke til noe befolkningssentrum. Vi hadde vært tett på folk siden vi forlot Inverness og var klare for uthavn og alenetid. Før vi var helt klare for dette måtte vi ha mer vann på tanken. Vi stoppet derfor i bunnen av slusene før sjøporten for å fylle vann. Dårligere trykk i vannslangen skal man lete lenge etter, og når man skal fylle 200 liter tar det litt tid. Etter ca 20 min kom en småstresset sluseoperatør og spør om det er lenge til vi er ferdig. Vi snudde oss, så bort på sjøporten. Der sto alle båtene vi hadde sluset ned Neptune's staircase med og ventet på oss. Vi hadde regnet med at vi ville bli sluset ut senere, men sluseoperatøren var litt stresset for tidevannet og kom ikke til å sluse ut mer før om 6 timer. Så før vanntanken var full var det bare å kaste vannslange og fortøyninger ombord og ta seg inn i slusen. Vi ble sluset ned og porten til havet åpnet seg.
Vi hadde seilt tvers igjennom Skottland!
Endelig saltvann under kjølen. Ben Nevis i bakgrunnen.
Legg til kommentar
Kommentarer
For noen opplevelser dere har og det er så gøy og følge dere og veldig lærerikt. Gleder meg til neste oppdatering😍
Så gøy å få være med dere gjennom slusene i Skottland. Ser det har vært noen utfordringer her og der, men dere er jo så gode på å finne løsninger. Nydelig landskap, flott natur og magiske kvelder så skjønner dere nyter hvert minutt. Gleder meg til neste kapittel og håper badetemperaturen stiger 😘 klem til alle 3
Vi leser med stor glede de fine reisebrevene som kommer fra dere. Morsomt å følge dere på turen. God seilas videre. Liv og Gunnar.
Så gøy å følge dere! Flotte bilder og veldig godt skrevet! For en opplevelse! God tur videre!
Du skriver kjempeflott, det er jo så vi er med dere på turen, gleder oss til neste oppdatering, takk for at vi får følge dere på denne enorme opplevelsen, dere er i gang med, og ikke minst alt det som ligger foran dere.
Moro å følge med på reisebrevene! Dere er flinke til å sette oss inn i opplevelsene😊
Ser for meg situasjonene 🤣 ikke minst gjengen med «orange jackets». Veldig artig lesning 😎
Her var det mye interresant og spennende lesning. Blir dratt rett inn i det store eventyret deres, fordi dere gir en så levende og god beskrivelse.
Jeg er så stolt og imponert over hvordan dere håndtere utfordringene og hva dere får til.
Nå skal jeg kjøpe T-skjorter mm i Nettbutikken deres, til meg og den store flokken min. Gleder oss til å briefe med vår «tilknytning» til SAILING Katara.❤️❤️❤️
Alle gode ønsker for den videre reisen, som jeg gleder meg til å følge her🥰
Nok et spennende kapittel - leser med glede og lar meg imponere over motet.
Nedtellingen har startet 🤩 vi gleder oss til å se dere i Brest til uken!
Hei. Hyggelig å følge med på dere og for en som er glad i Skottland så var det hyggelig å lese. Har tidligere hatt stor glede av å se på Jarle Andøy sine turer så håper det kommer en TV-serie med dere også😉 God tur videre!🙂⛵️
Hatt besøk av tante Gunvor i dag og vist hvordan jeg kan følge dere. For en lærdom denne reisen blir, for DERE og oss ! God tur videre i.